Grunnloven til Den islamske republikken Iran

Godkjent i 1980 - Revidert i 1989

DEL FIVE - Nasjonal suverenitet og avledede makter

 

Artikkel 56

Den absolutte suvereniteten over hele verden og menneskeheten tilhører Gud, som ønsket at menneskeheten skulle være suveren over sin sosiale skjebne. Ingen kan frata noen enkeltpersoner denne retten, som er avledet av Gud, og heller ikke gjøre denne retten til personlige eller gruppeinteresser slaver. Folket vil utøve denne retten i henhold til følgende regler.

Artikkel 57

Den suverene staten i Den islamske republikk består av lovgivende, utøvende og rettslige organer, utøvd under tilsyn av Wilayat Mutlaq Amr15 og Imamate of the Community (Ummah), i samsvar med følgende bestemmelser. De tre listede maktene er uavhengige av hverandre. Artikkel 58 Lovgivningsmakt er privilegiet til den islamske forsamlingen, som er sammensatt av representanter valgt av folket. Lovene vedtatt av forsamlingen overføres, i samsvar med en prosedyre spesifisert i de følgende artiklene, til utøvende og rettslige fullmakter for utførelse.

Artikkel 59

I saker av særlig betydning, angående landets fremtid, eller for saker av spesiell økonomisk betydning, kan lovgivningsmakt utøves gjennom folkeavstemningsinstitusjonen, med en direkte appel til folket. Forespørselen om å benytte seg av folkeavstemningen må godkjennes av to tredjedeler av alle representantene for forsamlingen.

Artikkel 60

Eksekutivmakt utøves av presidenten for republikken og av regjeringsministrene, bortsett fra i tilfeller der denne makten er i samsvar med denne konstitusjonen direkte rett til Supreme Guide (Rahbar).

Artikkel 61

Rettsmakt16 utøves av rettsdomstolene, som må opprettes i samsvar med islamske normer. De er ansvarlige for definisjon og løsning av tvister, beskyttelse av rettigheter, utvidelse og administrasjon av rettferdighet og gjennomføring av Guds lover.

 


del
Uncategorized